I Norge er det påvist 208 arter bier (1), 207 av artene er ville bier hvor humlene utgjør 35 arter. Mange av disse er viktige pollinatorer i landbruket, Frode Ødegaard ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) gir følgende eksempler (2) på arter villbier som er pollinatorer i landbruket i Norge:

  • Moreller, kirsebær etc: Andrena caranthonica, Lasioglossum spp. Bombus spp., Osmia bicornis (rufa)
  • Eple, pære: Andrena varians, Lasioglossum spp. Bombus spp.
  • Bringebær: Andrena fucata, A. fulvipes, Panurginus romani, Lasioglossum spp. Bombus spp.
  • Jordbær: Andrena minutula gr.
  • Tyttebær, blåbær: Bombus spp. Osmia spp. Andrena lapponica, Lasioglossum spp.
  • Rødkløver: Bombus spp. (hagehumle og åkerhumle)
  • Oljevekster: Andrena cineraria, A. minutula gr. m.fl.

I tillegg kan vi ta med squash og gresskar som er helt avhengige av pollinerende insekter og som i Norge pollineres mest effektivt av humler (3). Mye av grønnsakfrøet vi benytter er avhengig av pollinerende insekter for å produseres, løk og skjermplanter som gulrot, fennikel, pastinakk, karve, selleri for å nevne noen.

Dersom vi kan hjelpe villbiene bidrar de igjen til at vi er sikret en mer stabil pollinering og dermed også mer stabile avlinger fra år til år. Tiltakene er ikke nødvendigvis så kostbare, vi må bare kjenne til behovene villbiene har, da skal det enkel tilrettelegging til for at biene skal trives og gjøre en god jobb for oss.

Hvordan lever de forskjellige villbiene?

Av de 207 ville artene kan vi grovt regne at halvparten er jordlevende, ¼ vedlevende og ¼ parasittiske. Det er de jordlevende artene som er viktigst i jordbruket. Et unntak er Hornmurerbie (Osmia bicornis), spesielt langs kysten på Øst- og Sørlandet, hvor den kan bidra sterkt i pollinering av frukttrær og som i tillegg er veldig enkel å få i store mengder i biehoteller.

Humler er villbier og hører til de sosiale biene som lever i samfunn med en dronning som styrer bolet og arbeidere som samler nektar og pollen og fôrer larvene i bolet. I motsetning til hos honningbiene overvintrer ikke hele bolet med dronning og arbeidere, bare nye dronninger overvintrer og er grunnlag for neste års humler. Hvert år må dronningene finne nye bolplasser, svært ofte er det tidligere musereir som benyttes men kan også være i tuer med tørt gras, tørt løv, gamle fuglereir, i isoleringen i hus eller andre steder.

De øvrige villbiene er i all hovedsak solitære, det vil si at der er det en enkelt dronning som samler pollen og nektar og legger egg sammen med maten, den har ikke hjelp av arbeidere. Som nevnt lever mange i jorda hvor de graver ganger hvor larvene utvikles, de vedlevende bruker ofte huller i gammelt treverk etter biller og larver eller også hull som vi har laget i såkalte bihoteller.

Honningurt
En kant med blomstrende vegetasjon inntil rødkløverfrøenga bidrar til bedre pollinering og mer frø. Det er viktig at kanten er i blomst i god tid før frøenga, slik at humler og bier er kjent med at det er nektar og pollen å finne her. Foto: John Ingar Øverland

Kantvegetasjonen er viktig

Hva krever villbiene?

Ikke overraskende er mat og bosted det vesentlig for villbiene.

Mat

Mat for villbiene er nektar og pollen. Nektar er nødvendig energikilde for biene som er ute og samler mat for yngel. Yngelen har behov for både pollen (protein) og nektar. De forskjellige artene kommer fram til forskjellig tid om våren og forsommeren, det krever at det gjennom hele sesongen, levetida for villbiene, finnes blomstrende vegetasjon som bidrar med pollen og nektar.

Selje er viktig!

De første som kommer fram er derfor helt avhengig av selje og andre salixarter (vier, pil med flere) fordi disse blomstrer svært tidlig, og særlig er hanplantene viktige som blomstrer med sine gule blomster (ofte kalt gåsunger eller puselabber) som er rike både på pollen og nektar.

Ved rydding av jordkanter og bekkekanter må vi passe på at stor selje får stå igjen i et passe antall, det sikrer en god start fra våren av for mange insektarter. Kantarealene er svært viktige også videre ut i sesongen. Undersøkelser utført av NINA og presentert blant annet på Miljødirektoratets seminar 13. oktober 2015 viste at kantarealene, jordekanter, skogkanter, veikanter til småveier var de viktigste for villbiene for å finne nektar og pollen.

Seinere i sesongen er forskjellige andre blomstrende arter viktige, størst utfordring er det tidlig, i mai, da er det forholdsvis få blomstrende arter. Vi kan ha store mengder hvitveis men dette er en giftig art for villbier og vi ser også sjeldent bier i disse blomstene. Dårlige er også engsoleie og krypsoleie som en kan se mye av i mange gamle beiter. Løvetann er imidlertid en god matplante for mange insekter, også villbiene. I skogsområder og jordbruksområder nær skog er blåbær en tidligblomstrende art som er viktig for humlene, og humler er også den viktigste bidragsyteren til at vi kan høste blåbær i skogen. Dyrka frukt og bær blomstrer for en stor del i slutten av mai og i begynnelsen av juni, og er viktige for pollinatorene som selvfølgelig selv er helt nødvendige for at det skal bli avlinger å høste. Enkelte år er det forholdsvis mye høstraps som vil være en viktig kilde for pollen og nektar i mai, den blomstrer ofte i midten av mai.

I slutten av mai, i juni og i juli er det forholdsvis mange arter som blomstrer, både ville og dyrka. Av de dyrka artene har vi blant annet hvitkløver (juni) og rødkløver (juli), vårraps/vårrybs, åkerbønner i slutten av juni. Av ville arter får vi får vi ofte tjæreblomst, rød praktstjerne (jonsokblomst), vikker, gulflatbelg, rødknapp som blomstrer forholdsvis tidlig og arter som gullris som blomstrer noe seinere.

Bosted

Som nevnt tidligere så holder noen villbier til i jorda, noen i hull i trestammer og humler gjerne i gamle musereir. Tiltak som utsetting av biehoteller og humlebolkasser er morsomme, hyggelige og for oss lærerike tiltak for å hjelpe villbiene. Kanskje kan de bety en del i bystrøk, men neppe i mer landlige områder, men for å lære og inspirere, særlig for barn og unge så kan det være viktige tiltak.

I praksis er skjøtsel av innmark og utmark viktigere, med kunnskap om hvor villbiene helst holder hus kan vi ta hensyn slik gode arealer ikke ødelegges.

Brenning av daugras i eng og kantarealer kan ødelegge mulige boplasser i musereir for humler. Utsetting av halmballer kan gi boplasser når mus har benyttet disse først. En bør imidlertid ikke dumpehalmballer på en slik måte at det er skjemmende eller gir fare for forurensing (avrenning fra råtnende masse). Rydding av steinrøyser og gammelt tre som kan ha gitt skjul for mus kan også ødelegge mange boplasser for humler.

Gammelt dødt treverk er ofte gjennomhullet etter larver og biller og gir boplass for mange arter villbier, vi bør derfor la gamle tre stå igjen og gi boplass for villbier.

Det fleste artene villbier er jordlevende, generelt liker de seg best der en har lett jord som ligger i en varm helling. Vegkanter og skjæringer i terrenget er viktige boplasser for disse artene. Gjengroing med kratt og ugras gir færre gode boplasser. Gjødsling utenfor dyrka areal kan bidra til at en får mye tett vegetasjon som ikke bare gir mindre blomstrende vegetasjon, men også mindre med boplasser i jorda under vegetasjonen.

Nlr 53640486853 4 MP
Død ved i skogen har hull etter biller og larver som blir boplass for solitære bier. På bildet er flere hull tettet igjen ytterst med sand. Da vet vi at en murerbie har funnet et egnet sted å produsere avkom. Foto: John Ingar Øverland

Død ved gir boplass for solitære bier

Skjøtsel av jordekanter og arealer som gror igjen

Jordekantene i dagens jordbruk har blitt mer viktige for de pollinerende insektene etter som mange andre arealer har vokst igjen med kratt og trær mens jordekantene jevnlig blir ryddet. Hvordan kantarealene behandles er viktig for at de skal være boplass og matfat for pollinerende insekter. Det ideelle, både for bonden og insektene, er en flora med nøysomme planter som skygger lite slik som mange av de blomstrende plantene gjør. Vi skal derfor unngå å sprøyte kantene med ugrasmidler som vil gi de mest aggressive og minst ønska plantene bedre muligheter for å etablere seg. Kantvegetasjon som er sprøytet vekk blir som regel erstattet av burot, skvallerkål, hønsehirse og kveke.

Den ønska vegetasjonen som gjerne består av forskjellige vikker, tjæreblomst, rødknapp, kløver, jonsokblomst med flere, er ikke så aggressiv i veksten og klarer seg også på skrinn jord. Dersom kantene gjødsles vil de ofte domineres av grasarter som ikke er kilde for nektar og pollen.

Der en har arealer med uønska vegetasjon bør det utføres en slått i overgangen mai – juni, og en slått i august. Dersom det er mulig å fjerne plantemassen som er slått ned så er det en svært effektiv måte for å gi gode forhold for mer nøysomme planter. Blir plantene bare knust med beitepusser eller lignende så vil den knuste massen bli gjødsel for ny kraftig plantevekst.

Resultater fra forsøk i Re, Vestfold, i et prosjekt ledet av NIBIO viser hvor god effekt en har av å fjerne massen som er slått. Feltet var anlagt i 2017 på et tidligere beite, og ble slått én gang om høsten. Behandlingene fortsatte i 2018 med slått 5. juni og 17. august. Der graset ble fjernet ble gjenveksten betydelig redusert og mulighetene for en blomstrende vegetasjon til å etablere seg bedre.

Behandling

Avling 5. juni, kg ts/daa

Avling 17. august, kg ts/daa

Totalproduksjon, kg ts/daa

2 x bioklipp

264

86

350

2 x klipping og fjerning

268

49

317

Signifikans

-

(*)

*

Dersom det er kratt og trær som skal fjernes så bør den ikke flises opp slik at kantarealet dekkes, det vil hemme den blomstrende vegetasjonen for mye. Flis bør enten spres jevnt ut på jordet eller samles i hauger. Tidspunktet for fjerning av trær og kratt er helst utenfor vekstsesongen, det vil si fra høsten fram til våren. Husk å la stor selje stå igjen.

På arealer med blomstrende vegetasjon holdes den best vedlike ved å gjennomføre en slått når de fleste av blomstene er avblomstret. Det vil ofte si i slutten av juli/begynnelsen av august. Materialet som er slått bør ligge å tørke noen dager slik at blomsterfrøene ettermodnes og drysser av på stedet før "høyet" fjernes.

Dersom det er behov for å så inn blomstrende arter, for eksempel på arealer som nevnt tidligere der det var behov for å fjerne uønska vegetasjon først, bør det gjøres i august som er det naturlige tidspunktet for frøene å drysse av. For å få god spiring er det viktig med god jordkontakt, der frøene skal såes bør det derfor med en passende harv eller annet egnet redskap. Etter såing bør frøene så vidt dekkes til, kanskje kan en tromling være tilstrekkelig.

Blomsterfrø er dyrt, derfor er det viktig å gjøre en god jobb før, under og etter såing. Antakelig er det bedre å så noen mindre felter som en klarer å gjøre en god jobb på framfor å "gape over" for mye. Dersom en får etablert et godt blomsterbestand på noen felter jevnt spredd, så vil de etter hvert kunne spre seg sjøl videre om arealet skjøttes godt.

De fleste flerårige arter vil bare sette en rosett det første året. Når vi sår i august det ene året så vil en det neste året altså ikke se noen blomstrende planter. Det må gå enda et år før plantene er store nok. Dersom vi hadde sådd om våren så vil det være en del arter som ikke spirer fordi de behøver en vinter først for å bryte frøhvilen. Med vårsåing vil ugras fått bedre mulighet til å etablere fordi blomsterfrøet først må ha en vinter, derfor vil det være bedre å så i august.

Velg godt egna såfrø! NIBIO produserer såfrø av norske populasjoner av ville blomsterplanter. Kanskje vil prisen virke høy, men antakelig er det billigere enn frøet vi kjøper i småpakker i hagesentrene. Regn med et frøforbruk på 0,5 - 1 gram/kvadratmeter. Med flekkvis såing eller smale striper kommer vi ganske langt selv med noe få gram frø.

Unngå å bruke importert frø selv om det kan være billigere. Vi bør ikke importere fremmede arter og heller ikke få inn gener fra andre deler av Europa til arter som vokser vilt i Norge. Det er ikke tillatt å så arter som vi ikke har i Norge utenfor dyrka mark.

RMP – nye muligheter for pollinerende insekter

Fra 2019 er tiltak for pollinerende insekter tatt inn i regionalt miljøprogram (RMP) i fylkene. Tiltakene som det gis støtte for til bonden skal gjøres på dyrka areal og skal gi blomstrende vegetasjon i sesongen til de pollinerende insektene.

Her er det forslag på tre alternativer.

  1. Egne striper hvor bedre for hold for pollinerende insekter er eneste mål.
  2. Kombinert vegetasjonssone (kalles nå Grasdekt kantsone i åker) og sone for pollinerende insekter, det er forslått tilskudd for begge tiltakene på samme areal.
  3. Sette igjen en kant på 2 meter i eng med kløver til fôr, kanten kan høstes på siste slått. Forutsetning at dette er en godkjent metode, men for pollinatorene vil det fungere godt.

Utfordringen er å finne blandinger som er holdbare og som blomstrer gjennom hele sesongen til de pollinerende insektene. Spesielt er det arter som blomstrer tidlig, i mai, som er utfordringen. Vi må ha inn ville arter, og det er ikke mange av de som er praktisk mulig å få etablert på større arealer. NIBIO på Landvik har en del aktuelle arter i frøproduksjon (flere som NLR Viken har bidratt med innsamling av frø til), noen av disse kan være ønskelige å så inn på slike soner og det kan være interessant å se hvor godt en kan lykkes med det.

Enkle tiltak med god effekt

  • Egne pollinatorstriper. Vi kan benytte hvitkløver og rødkløver som varige arter på disse arealene, de vil ikke blomstre i såingsåret. For å få blomstrende vegetasjon allerede første året kan det såes inn noe honningurt, den bruker ca 6 uker fra såing til begynnende blomstring. Litt åkerbønner kan også benyttes, blomstringen starter tidlig om det er varmt, oftest i midten av juni. Vikker er også en mulighet, den blomstrer litt seint. Dersom det er mulig å få villfrøblanding fra Landvik så bør det utgjøre en del av det som skal såes. Ikke så importert "pollinatorvennlige" frøblandinger, de hører til i hagen og ikke ute på dyrkamark, vi kan ikke risikere at vi sprer uønska arter. Bruk av honningurt er slik sett også på kanten.
  • På areal hvor det er sådd gras mot erosjon vil det mest aktuelle tiltaket være å så inn hvitkløver og rødkløver og kanskje ikke noe annet. Det gir blomstring i juni, juli og ut i august. Utfordringen er at en ikke kan pusse/slå kanten før en er ute i august. Å lykkes med innsåing av frø i ei eng er ikke bare enkelt om det er tett med gras, antakelig bør det såes tidlig og så slå og fjerne graset i overgangen mai/juni eller at det såes inn etter slått i overgang/mai juni. Helst skulle en ha sådd inn frø av ville arter også, men det kan være enda vanskeligere å få etablert enn hvitkløver og rødkløver, det forutsetter at veksten på grassonene ikke er kraftig.
  • Stripe i en eng med kløver til fôr kan være et godt tiltak, dersom det godtas i RMP. Ofte er enga tynn ut i mot kanten og dermed ofte også noe mer kløver der. Med en kant på 2 meter så vil dette være et enkelt og effektivt tiltak. Kanten kan høstes ved siste slått, dårlig fôr kanskje men ikke verre enn frøhøy.

Referanser:

  1. https://www.artsdatabanken.no/arter-pa-nett/villbier
  2. Humlesumminar, Miljødirektoratet 13. oktober 2015: http://docplayer.me/23208707-Bien-og-blomsten-det-livsviktige-samspillet-frode-odegaard.html
  3. http://icpbees.org/wp-content/uploads/2014/05/Integrated-Crop-Pollination-for-Cucurbita-crops.pdf
  4. Gruber, B & al. 2011. On managing the red mason bee (Osmia bicornis) in apple orchards: https://link.springer.com/article/10.1007/s13592-011-0059-z