Hvem skal ta opp temaet med overdragelse? Når skal det skje?
Er det når foreldrene går av med pensjon? Skal det være avklart innen den tid, eller skal det ikke snakkes om før det? Må det eldste barnet overta? Er det i det hele tatt noen som vil? Skal det være en glidende overdragelse hvor man driver litt sammen? Når skal ny driver flytte inn? Hva med foreldrene, hvor skal de bo? Er kårhus på tunet passende i vår generasjon? Og ikke minst temaet pris, hva er en gård verdt? Hvilke summer kan forsvares, både for den som skal overta, for foreldre og søsken? Dette er ekstremt relevante og viktige spørsmål.
Foreldrene sitter i førersete
Etter min oppfatning har foreldrene ansvaret når det kommer til samtale om overdragelse. Hvis fremtidig overdragelse snakkes om tidlig, og alle får avklart sine forventninger, så blir det mye lettere for alle parter hele veien. Allerede når du tar over ansvaret for forvaltningen av en landbrukseiendom bør du være bevisst på at din tid som bonde tar slutt en dag. Årene går fort og det vil være klokt å tenke litt på når og hvordan stafettpinnen eventuelt skal gis videre. Kanskje kan det bli aktuelt/nødvendig å selge eiendommen ut av familien? Vil du være klar for det?
Det er foreldrene som eier. Det er de som legger føringene og bestemmer. Hvis de tar en tydelig lederrolle og avklarer ønsker og krav tidlig blir det enklere for alle. Det finnes nok ikke noe fasitsvar på hva som er riktig. Det vil variere fra familie til familie og bruk til bruk, men god kommunikasjonen er uansett en nøkkelfaktor for en vellykket overdragelse.
Eksempelvis kan vi si at en familie har en storebror på 32 år som bor i byen og som aldri har vist interesse for gården. Han har da bedre odel enn en lillebror på 21 år som alltid hjelper til på gården, og har landbruk som sin største drøm og interesse. Foreldrene bør utfordre begge til å komme med sine ønsker om framtiden og be om å få vite hva de tenker om gården. Så kan man sette seg ned sammen å lufte tanker og muligheter. Kanskje lillebror kan få overta, og storebror kan få en ferietomt eller hustomt skilt ut fra gården? Kanskje visste ikke bror 32 at bror 21 er så interessert? Kanskje bror 32 plages med følelsen av forpliktelse og syntes det er en lettelse at han «slipper» å overta. Når lillebror på 21 både har lyst og interesse kan likevel gården holdes i familien, mens han selv kan leve sitt liv som han vil? Eller kanskje ønsker storebror med odel å late som ingenting til han ser om egne barn blir interessert ved å ha gården som feriested inntil egne barn kan ta valget? Det siste alternativet vil sannsynligvis føre til en dårlig utvikling for gården og at den fort kan forbli et feriested for all fremtid. I eksempelet ovenfor er det spesielt viktig for den yngste broren å få en avklaring fordi han må gjøre sine valg når det gjelder utdannelse.
Igjen, det er foreldrene som sitter i førersetet og som er ansvarlige for å gjøre nødvendige tiltak for å få avklaringer i god tid.
Hva med søsken?
Når det går mot overdragelse, er det ryddig å la søsken få fullt innblikk i prosessen og dokumentene ved å spille med åpne kort. Det er vanlig at diskusjoner rundt arv og formuesfordeling kommer opp til overflaten, og det er viktig å respektere og se de andres sider av saken. Den som skal overta med best odel synes kanskje det er en selvfølge at han eller hun skal overta, mens yngre søken som har akkurat like mye tilhørighet til gården og kanskje lyst til å ta overta, kan være såret over at de ikke får det. Familieformuen kommer opp til vurdering i forbindelse med overdragelsesprosessen. Hva kan junior klare å betale og likevel ha mulighet til å utvikle eiendommen? Hva trenger foreldrene for å ha trygg økonomi når de gir fra seg gården og hvor mye kan foreldrene tilgodese søskena med nå?
Kårbolig til foreldrene vil medføre at de får et mindre kapitalbehov siden de ikke trenger å investere i bolig. Samtidig vil en ekstern bolig være et formuesobjekt som antagelig vil øke i verdi og komme søsken til gode ved et endelig arveoppgjør. Kåravtaler har en del utfordrende sider ved seg som jeg velger å ikke gå inn på her.
Søsken har formelt ikke krav på penger når en landbrukseiendom overdras. Det vil likevel være en fordel om det er økonomisk handlingsrom i familien til å gi noe til søsken når gården overdras. Det er ikke alltid tilfelle. Forskjellen mellom takst/markedsverdi og kjøpesum blir som oftest betydelig og junior får et stort avslag på prisen. Avslaget er ikke likvide penger og kan ikke sammenliknes med å få et beløp på konto som kan brukes fritt. Det er i dag et misforhold mellom inntjeningen i landbruket og markedsverdi på eiendommene – spesielt i sentrale områder. Det vil si at inntjeningen er ikke tilstrekkelig til å dekke kapital/renter og avdrag og samtidig gi de unge bøndene et fornuftig arbeidsvederlag dersom kjøpesum skal tilsvare markedspris.
Partnere – hvordan involvere og motivere?
Den som skal overta en landbrukseiendom vil kunne ha stor glede at drift av eiendommen blir et felles prosjekt hvor både ektefelle og etter hvert barn involveres på en positiv måte. Skal man drive en gård sammen, så er det en stor fordel at begge parter engasjerer seg. Om det ikke er et absolutt krav så er det i hvert fall mye vanskeligere og mindre koselig hvis det ikke er sånn.
Dersom den som overtar har en partner; gift eller ei, skal gården bli særeie i familien? Hvis ja, hvordan opplever den inngiftede parten det? Hvis nei, skal de teoretisk sett kunne skilles neste dag og den inngiftede «stikke av med halve gården»? Skal den inngiftede parten jobbe og jobbe og verken få eierandeler eller lønn? Blir den inngiftede parten som en «leilending» og eieren den som kan styre rundt og bestemme? Hvordan skal en inngiftet part bli motivert til å bli delaktig i gårdsdriften? Alle disse temaene og spørsmålene er vanskelige og såre, og kan være vanskelige å snakke om. Og det er ikke noe fasitsvar her heller, men det finnes alternative løsninger: Særeie på gave/åsete og felleseie på det paret sammen bygger opp. Inngiftet partner etablerer sin egen virksomhet innenfor rammen som gården gir og får eierskap til denne. Det kan gjøres investeringer utenfor gården som blir partnerens særeie. Her vil det nok være en fordel å innhente råde fra advokat med erfaring fra gårdsoverdragelser.
Sertifiserte rådgivere i NLR kan hjelpe til med planleggingsprosessen i eiendomsoverdragelser. Vi har et rådgivningstilbud som heter NLR Veivalg som kan være nyttig for senior til å lage en plan for overdragelsen. NLR Veivalg brukes også av unge bønder i oppstartsfasen. I tillegg lager vi ofte driftsplaner for unge bønder slik at de får oversikt over de økonomiske konsekvensene som følger av å overta et gårdsbruk
