Etter en lang beiteperiode blir det etter hvert mye vrakgras, både arter som dyra ikke er glad i (og som derfor ikke blir beita) og rundt møkkruker. Vraka, utvokst gras holder ikke beitekvalitet. Fôropptaket og tilvekst reduseres, dyra bruker mye tid på å leite etter godt og smakelig gras når det blir slik. Nå er tida for å beitepusse det som står igjen, få opp igjen en jevn grasbestand, hindre frømodning og ugrasspredning. Samtidig gir det da mulighet til å få opp igjen ugras til et riktig utviklingsstadium der kjemisk bekjemping er aktuelt.


Kanskje er det aktuelt å dra utover møkkruker med moseharva også. Skal beitet brukes igjen om ikke lenge er selvsagt gjødsling med møkk eller mineralgjødsel aktuelt. Skal det ikke dyr innpå igjen før senhøstes kan en ny pussing og gjødsling være aktuelt om en måneds tid, ca 1 kg N pr uke fra gjødsling fram til du skal slippe dyr på beitet. Kalking er veldig aktuelt å få gjort nå hvis det trengs.

Planter som ikke blir beitet og blir stående igjen på innmarksbeite grunnet giftstoffer, kiselinnhold, torner eller rafider er gjerne soleier, brennesle, bregner, høymole, tistler, sølvbunke og mjødurt. Vi tar for oss noen av disse her;

Einstapebregne:

Stor, høy enkeltbladet bregne som kan bre seg utover store områder med grove, krypende og dype jordstengler (og sporer) både i kultur- og utmarksbeiter. Vanlig einstape har lysegrønne, horisontale blad som gulner tidlig om høsten. Under en slik koloni blir det lite lys og elendig vekst. Den er giftig både for hest og drøvtyggere, men sau tåler einstape bedre enn storfè. Einstapen blir normalt ikke beita, men sau kan beite på unge planter. Og er det ikke anna å ete så tar de einstapen til slutt. Skaden opptrer ulikt som vekttap, dårlig beinkoordinasjon, indre blødninger, kreft og død i verste fall. Det er også gjerne mye flått i slike kolonier. Storfè kan holde den noenlunde i sjakk med tråkk, mens det letter kan øke i omfang på sauebeiter.

Bilde t.h.: Einstapebregne. Foto: Peter M. Dziuk

Einstape
Einstape. Bregne.

Tiltak:

Mekanisk:

Slått, helst 2 ganger pr sesong. Første gangen ca midt i juni og andre gangen ca 6 uker senere. Dette må p.g.a. det store og grove underjordiske rotsystemet gjentas i flere år. Slik utarming reduserer bestandet sterkt. Fjern om mulig slåtte planter for å slippe lys ned til bakken- kanskje andre ønska planter kan spire.

Pisking/hodekapping

Bruk av 4-5 m lang bjørkepisk for å piske eller kappe hodet av unge skudd tidlig om våren (mai) i flere år har gitt gode resultat i Østfold.

Kjemisk:

Bruk 6 gram Gratil WG + 10ml biowet klebemiddel pr 20 liter vann. I ei 20 liters sprøyte kan det passe med ca 2,5 gram. Sprøyt på fullt utvikla blad, helst i siste halvdel av juni og framover, men ikke vent for lenge nå! Oppfølging med slått eller sprøyting påfølgende år er nødvendig.

Tistler – myr- og vegtistel

Myrtistel og vegtistel hører til den biologiske gruppen toårige planter. De har begge pålerot (åkertistel er flerårig og har krypende formeringsrøtter), og formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. De danner bare en bladrosett første året, den overvintrer, blomstrer og setter frø først andre året. Myrtistelen liker seg på myr og vassjuk fastmark, vegtistelen finnes i grasmark, på vei- og jernbaneskråninger, grøftekanter og avfallsplasser, på tørre steder. Den voksne myrstistelen er 1-2 m høy med pålerot. Stengelen er svakt greinet, mørkegrønn med røde striper, tornete vingekanter i hele dens lengde.

Bilde t.h.: Myrtistel. Foto: Lars Kjetil Flesland.

Mytistel
Tistel. Tistler. Tistelsommerfugl. Tistelsommarfugl. Ugras. Plantevern.

Alle de toårige tistelartene (myrtistel, vegtistel og krusetistel) har vingekantete stengler, som åkertistel ikke har. Vegtistel og krusetistel har ellers 3-4 cm breie blomsterkorger, mot 1 cm hos myrtistel. Myrtistel har dessuten mye høyere planter, og er oftest litt rødbrun i fargen. Vegtistel har de lengste og kvasseste tornene av alle disse tistelartene.

Tiltak:

Myrtistel kan motarbeides forebyggende ved grøfting. Begge to kan dessuten tas mekanisk ved avhogging eller oppstikking av 2. årsplantene før frøsetting, og kjemisk med MCPA på rosettstadium (skader kløver - 14 dagers behandlingsfrist før dyr på beitet). Salt eller mineralgjødsel i bladrosetten i finvær vil kunne tørke ut planta.

Hvordan du skal ta de mekanisk og hva som lønner seg- mekanisk eller kjemisk bekjemping kan du lese mer om fra Rogaland her.

Bruk en spade eller kjøp deg en potethakke. Slip den med en vinkelsliper som på foto til høyre. Så kan du hakke tistler raskt og effektivt! Husk å hakke like under jordoverflata! Da er du sikker på å ta vekstpunktet.

Bilde t.h.: tistelhakke. Foto: Lise Austrheim.

Nlr 49121098687
Plantevern. Kulturlandskap. Tistel. Tistler.

Tyrihjelm (lushatt)

Tyrihjelm er en inntil 2 m høy, flerårig urt i soleiefamilien med høy og rank blomsterstengel. Rotstokken (jordstengelen) er tykk og hul. Stengelen er ugreinet eller svakt greinet og kledd med kjertelhår. Grunnbladene er 20-40 cm i diameter, mørkegrønne, fint håret, og hånddelt med 5-7 nokså breie fliker. En svært giftig plante med bedøvende, smertestillende, beroligende og febersenkende egenskaper. Sauer tåler faktisk mange giftige planter vesentlig bedre enn det storfe gjør, bl.a. tyrihjelm. Den finnes mest i fjellområdene. Tyrihjelm vokser på fuktig, næringsrik jord i høystaudeenger, fjellbjørkeskog, vierkratt, bekkekløfter, granskog, rasmark og på beitemarker. Stedvis opptrer planten svært tallrikt, og arten kan i fjellet finnes et godt stykke over tregrensa.

Bilde t.h. tyrihjelm. Foto: ukjent.

Tyrihjelm
Ugras. Plantevern. Lushatt.

Tiltak:

Det er ikke noe godkjent ugrasmiddel i utmark der tyrihjelmen gjerne vokser. Der er vårt eneste råd å sleppe på en stor flokk med storfè mens plantene ennå er små – i juni – nå er de trolig for store. Det må nok gjentas i flere år. Dersom det er tyrihjelm på areal som er definert som innmarksbeiter på kartet (en del slike fjellareal i Hallingdal) kan nok kjemisk bekjemping være aktuelt. Tyrihjelm er ikke inne på noen oversikter i forhold til virkning av kjemiske ugrasmidler. Tyrihjelm tilhører soleiefamilien. Om midler som virker mot andre soleier virker mot tyrihjelm vites ikke.


Brennesle

Brennesla tar for stor plass en del steder, spesielt i beiter og spesielt på sauebruk. Brennesla trives ekstra godt der det er varm, løs, humus- og nitrogenrik jord- indikatorplante på N-rik jord! Sauen eter ikke brennesle, storfè kan ete den hvis den er tørr. Brennesla formerer seg med både frø og krypende grunne jordstengler som lett skyter nye lysskudd. Derfor har disse brennesleområdene lett for å øke i areal og danne tette bestand, se bildet under som ekskollega og nå pensjonist Dagfinn har tatt.

Bilde t.h.: brennesle. Foto: ukjent.

Brennesle
Ugras. Nesle. Plantevern.
Nlr 44269562478
Sauen unngår brennesle på beitet. Foto: Dagfinn Ystad.

Tiltak:

Hyppig nedpussing med beitepusser/alternativt ryddesag med ryddeblad når den er 20-25 cm høy (2-3 uker etter avpussing) vil ta den over tid- så inn såfrø samtidig.

Flekksprøyte (fordi midla tar kløveren) på stor bladkrans (rota svakest) med 200 ml Flurostar/ 180 ml Tomahawk eller Starane XL/Cleave pr daa – så inn grasfrø. Både kjemiske og mekaniske tiltak mot rotugras som brennesle må følges opp gjennom flere vekstsesonger for å få et godt resultat på sikt.